Share/Save/Bookmark

“O Captain my Captain” har forlenget!!

  06.12.2018 Kl. 18:01  

 

Den klassiske og nydelige filmen til Robin Williams, «Dead Poets Society», brukte analogen om kapteinen med stor lykke. Filmen brakte liv til en gammel sjel. DET skal jeg komme tilbake til.

Skrevet av Anna Collett

Betydningen av å ha med Moe videre kan ikke en gang beskrives. Selvfølgelig – hadde hun gitt seg eller gått videre så hadde vi det også. Men – det er ikke poenget. Her snakker vi om kultur i sjel og ben og marg. Og hun vil fremdeles leke med oss. DET er kultur på sitt beste som blir med videre som sjef.

Spillere som Ingrid Moe Wold vokser ikke på trær. De vokser ikke engang på småbusker eller potteplanter. Slike spillere er man bare uhyre heldige om man får med på laget sitt. Det at hun forlenger med oss tror jeg mange har tatt som en selvfølge – og det skal hverken dere eller vi gjøre.

Kontakten mellom trenere og kapteinsteamet er ganske tett og kontinuerlig. Da trenger man gode kapteiner (Anja er med, i tillegg til Moe) som vet hva det går i, hva som er viktig – men som også ser de feilene som alltid dukker opp ila en sesong. De kommuniserer tilbake til oss – og vi korrigerer om det er nødvendig.

Vi er en stor gjeng med ekstreme vinnerskaller. At vi har så ro i egen leir er i grunnen helt utrolig. (Bank i bordet). Jeg mener det – at vi ikke har flere saker gående i spillergruppa er helt spesielt. Vi har voksne, modne jenter og damer som oppfører seg mot hverandre, som respekterer hverandre og som til og med liker hverandre ganske godt. Og så har vi Moe. Hun er ordentlig tett på, fanger hver minste avvik eller uro og plukker ting ned med stoisk ro.

Moe er den første til å si fra på hver eneste trening. Uansett hva som settes i gang av øvelser så hyler Moe ut om det slakkes av. Om noen sløver. Men – hun er også den første til å skryte når noen leverer, når ting er bra. Den støtten hun har gitt Wollis nå i innspurten og til Cupfinalen er et nydelig eksempel på det. Jeg tror Wollis hørte stemmen til Moe ganske mange ganger ute på svære Telenor Arena med oppmuntrende rop og støtte.

Til sist – spilleren Ingrid Moe Wold. Hun har sparket ball siden hun var seks år. Jeg tør å påstå at ingenting har kommet gratis til denne jenta. Her har alt handlet om beinhard vilje og jobbing. Hun er et arbeidstalent av de sjeldne, og gjør alt 100%. Det finnes ingen alternativer ift det. Man går ikke på akkord med kvalitet. Og se på henne – hun er kaptein på landets ledende lag og miljø, hun er en driver i både vårt defensive og offensive spill – og, hun er fast på landslaget. Alt dette kommer fra beinhard disiplin og jobbing hver eneste dag. Du kan si hva du vil om Moe – men respekt skal hun ha!!

En liten ting til – på lørdag gråt mitt hjerte for deg. For en tung og vanskelig dag, som du taklet helt fantastisk. Det å være kaptein på skuta og ikke engang kunne gå opp trappa til kongepokalen selv, er tøft nok – men å måtte sitte på en stol i en krok i garderoben når det kokte som verst med sang og dans, så mye verre ut. Du hadde dessverre ikke noe valg. Jeg skal si deg en ting – vi tar NM til neste år også, så skal du få feira skikkelig da!

 

Selve begrepet «O captain my captain” kommer opprinnelig fra Walt Whitman som i 1865 skrev en hyllest til president Lincoln, delvis for alt han hadde betydd for Amerikansk historie, men mest for å markere hans egen store sorg over presidentens død.

Her er ingenting dødt, tvert imot. Her blir det liv. Diktet er så vakkert at jeg tenker det er en verdig hyllest til vår kjære Captain – takk for at du gir oss din sjel i ett år til - takk for at du fortsetter hos oss!!

 

O Captain! my Captain! our fearful trip is done;
The ship has weather'd every rack, the prize we sought is won;
The port is near, the bells I hear, the people all exulting,
While follow eyes the steady keel, the vessel grim and daring:

But O heart! heart! heart!

O the bleeding drops of red,

Where on the deck my Captain lies,

Fallen cold and dead.

O Captain! My Captain! rise up and hear the bells;
Rise up—for you the flag is flung—for you the bugle trills;
For you bouquets and ribbon'd wreaths—for you the shores a-crowding;
For you they call, the swaying mass, their eager faces turning;

Here captain! dear father!

This arm beneath your head;

It is some dream that on the deck,

You've fallen cold and dead.

My Captain does not answer, his lips are pale and still;
My father does not feel my arm, he has no pulse nor will;
The ship is anchor'd safe and sound, its voyage closed and done;
From fearful trip, the victor ship, comes in with object won;

Exult, O shores, and ring, O bells!

But I, with mournful tread,

Walk the deck my captain lies,

Fallen cold and dead.

 

 

 



Vis alle nyheter